Greyhound

fargerGreyhounden har vært aristokratenes rase og er selv en aristokrat. Gjennom flere århundre var greyhounden gjennom lov forbeholdt den engelske adelen. Med sin elegante framtoning og verdighet har rasen gitt inspirasjon til mange billedkunstnere og forfattere. Greyhounden har sin opprinnelse som jakthund, men er i dag også en utmerket selskapshund.

Det aller første forsøket på å formulere en rasebeskrivelse, eller det som i dag kalles en rasestandard, ble formulert allerede i 1486 i boken Book of St. Albans, forfattet under pseudonymet Dame Juliana Berners. Ikke overraskende var det nettopp rasen greyhound som ble beskrevet i et etterhvert berømt dikt:

Headed Like A Snake. Necked Like A Drake.
Backed Like A Beam. Sided Like A Bream.
Tailed Like A Rat. Footed Like A Cat

- Dame Juliana Berners

Rasestandarden

Greyhounden er en kraftfull og elegant korthåret mynde som har utmerkede egenskaper som jakt- og veddeløpshund og ikke minst som selskapshund.
Den gjeldende rasestandarden for greyhound er ikke veldig detaljert. Dette avspeiler at rasens viktigste eksteriørtrekk er et karakteristisk helhetsinntrykk hvor hunden kombinerer kraft med eleganse og harmoniske, smidige og kraftfulle bevegelser. Hunden må ikke være så kraftig at den blir klumpete, men heller ikke spinkel. Avgjørende er også at hunden er høyreist og samtidig dekker mye mark og at silhuetten er utpreget strømlinjeformet. De vanligste fargene er svart, brindle (tigret) og rød, enten ensfarget eller som tegninger på hvit bunn, men flere farger aksepteres som fullverdige. Mankehøyden er i henhold til standarden 71-76 cm for hannhunder og 68-71 cm for tisper, men større hunder aksepteres dersom det korrekte helhetsinntrykket opprettholdes.

Greyhoundens opprinnelse og tidlige historie

Rasen hadde allerede før Berners skrev den første rasebeskrivelsen eksistert i en tilnærmet renraset form gjennom mange århundrer. Gjenkjennelige forfedre til våre dagers greyhound levde allerede flere århundrer før vår tidsregning i Midt-Østen og Nord-Afrika. Store, korthårede mynder var høyt skattede og populære i antikkens Hellas, rikelig dokumentert gjennom både skriftlige kilder og en rekke avbildninger. Fra Hellas ble hundene bragt videre til Romerriket. Romerne var som kjent et ekspansivt folkeferd, og de tok med seg sine korthårede mynder fremst til dagens England. På 400-tallet etter Kristus hadde rasen fått et solid forfeste på de Britiske øyer. Rasen er omtalt med navn i både engelske og irske skrifter allerede på 800-tallet.

Rasen hadde allerede før Berners skrev den første rasebeskrivelsen eksistert i en tilnærmet renraset form gjennom mange århundrer. Gjenkjennelige forfedre til våre dagers greyhound levde allerede flere århundrer før vår tidsregning i Midt-Østen og Nord-Afrika. Store, korthårede mynder var høyt skattede og populære i antikkens Hellas, rikelig dokumentert gjennom både skriftlige kilder og en rekke avbildninger. Fra Hellas ble hundene bragt videre til Romerriket. Romerne var som kjent et ekspansivt folkeferd, og de tok med seg sine korthårede mynder fremst til dagens England. På 400-tallet etter Kristus hadde rasen fått et solid forfeste på de Britiske øyer. Rasen er omtalt med navn i både engelske og irske skrifter allerede på 800-tallet.

Det finnes ulike teorier om rasenavnets opprinnelse, men de to vanligste er at ordet greyhound kan stamme fra et gammelsaksisk ord som betyr vakker eller fin, alternativt fra en omskrivning av ordet gresk.

Rasens fortreffelige egenskaper som jakthund førte raskt til en betydelig reduksjon av viltbestanden. Som en konsekvens av dette fikk danekongen Knut den store i 1016 innført lover som regulerte hvem som hadde rett til å eie en greyhound, og rasen ble da forbeholdt adelen. Et gammelt walisisk ordtak lyder: “man skal kjenne en herre på hans hest, hans falk og hans greyhound”.

Jakthundens funksjon og egenskaper

Adelsmenn benyttet rasen gjennom århundrer til hetsjakt som innebar at greyhounden alene utgjorde jaktvåpenet ettersom hundene innhentet og avlivet byttet og bragte det tilbake til eieren. Greyhounds jaktet typisk på byttedyr som hare og kanin, men også på større vilt som hjortedyr. Fordi hundene var forbeholdt rikfolk, var formålet med jakten bare i noen grad og tidvis matauke, men i enda større grad og oftere adspredelse og sport. Allerede på Elisabeth 1. tid ble det etablert jaktkonkurranser, kalt coursing, hvor greyhounds jaktet i par på hare og kanin. I begynnelsen av 1800-tallet økte populasjonen av byttedyr, coursing ble raskt svært populært og spredte seg over de britiske øyer, og populasjonen av greyhounds økte dramatisk. Raseentusiaster begynte å føre stamtavler, og The Greyhound Stud Book ble etablert. Som et resultat av dette er greyhound sannsynligvis den eneste rasen som kan føre sine stamtavler helt tilbake til slutten av 1700-tallet. På denne tid gjorde adelsmannen og oppdretteren Lord Orford en innkrysning med en datidig utgave av Bulldog for å forbedre substansen og utholdenheten som jakthund, og alle dagens greyhounds kan føre sine stamtavler tilbake til denne krysningen.

Jaktinstinktet er fortsatt svært velutviklet hos de aller fleste greyhounds. Det betyr at man må tenke seg godt om hvor og når man slipper hunden. Når jaktlysten først er tent i en greyhound, er det nemlig vanligvis ikke mulig å stoppe den i sin flukt. Like sterkt er instinktet som tilsier at hundene skal bringe byttet tilbake til eieren. Hvem har vel nytte av en jakthund som stikker av med byttet, graver det ned eller avleverer det til naboen? Gjennom århundrers entydige utvalg, ikke bare for jaktlyst og -evne, men også for avleveringsvillighet, har greyhounden utviklet seg til en rase som er særdeles lojal ovenfor og sterkt knyttet til sin eier.

Rasen får store kull, og bare de aller sundeste og mest funksjonelle hundene ble brukt i avl gjennom et hundretalls generasjoner. Også i dag nyter greyhounden godt av denne sterke seleksjonen, og rasen har fortsatt liten forekomst av arvelige sykdommer og i særdeleshet av øye-, skjelett- og beinlidelser.
Likeledes ble alle hunder som kranglet i stedet for å jakte i par, konsekvent tatt ut av avlen. Som et resultat av dette er rasen særlig vennligsinnet ovenfor de aller fleste andre hunder. En luftetur i parken med andre hunder vil som regel være en ren fornøyelse.

Rundbaneløp og standardhunder

På 1900-tallet ble veddeløp etterhvert svært populært, samtidig som det ikke lenger var aktuelt å forbeholde greyhounds for de høyeste sosiale lag. Det åpnet opp for en utvikling av mer spesialiserte typer greyhounds og i praksis en deling av rasen i to eller til og med tre varianter.

Begge variantene tok utgangspunkt i den opprinnelige coursing-hunden. Men jaktformen avtok i popularitet, hetsjakten og jaktprøvene ble til slutt til og med forbudt og denne varianten tapte dermed sin popularitet.
Den ene nye varianten var veddeløpshunden, der fart og vinnerinstinkt var de viktigste eller til og med eneste avlskriteriene. Denne greyhound-varianten fikk for alvor vind i seilene etter at rundbaneløp på elektrisk drevet hare ble etablert i 1924. Den typiske distansen er 480 meter, og denne distansen gjøres unna på under 30 sekunder med en toppfart på opptil 70 kilometer i timen.

Den andre nye varianten var standardhunden (også kalt utstillingsgreyhound), avlet etter rasestandarden der harmoni i utseende og bevegelser og et trivelig temperament var de egenskaper som ble satt i høysetet. I de siste 60-70 årene har rasen i praksis vært mer eller mindre fullstendig delt i disse to variantene, og de blir i svært liten grad blandet.
Det må legges til at også en standardgreyhound ofte viser seg å ha gode løpsegenskaper. Det er denne varianten som dominerer på dagens jaktprøver, kalt lure coursing, hvor hundene jakter på et kunstig bytte i åpent, kupert terreng og med en for hunden uforutsigbar bane. Likeledes har også de fleste løpsgreyhounds meget gode egenskaper som selskapshund.

Rasen i Norge

Mellom 1890 og 1920 ble det registrert et lite antall greyhounds her til lands. Noen få importer deltok i utstillingsringene med varierende suksess, men noe oppdrett av rasen ble ikke etablert før etter annen verdenskrig.

Dagens norske greyhoundstamme fikk sin oppstart i 1948 gjennom den engelske importen Nevills Cinderella. Denne tispen fra coursing og racing-linjer kom drektig til Sigvart Stokstad, kennel Frisco. Majoriteten av våre greyhounds har fortsatt denne tispen i stamtavlene. De norske kennelene Dogcastle og Jet’s startet med rasen allerede på 1950-tallet og har hatt stor betydning for rasen, både her til lands og internasjonalt. Flere andre aktive norske oppdrettere som Showline, Telegram, Azravi og Another Story har også hatt suksess med rasen gjennom mange år. Oppdrettet i Norge har i all hovedsak vært konsentrert om standardvarianten av rasen. Hunder av norsk oppdrett har gjennom mange år holdt svært høy internasjonal standard, demonstrert ikke minst gjennom at to norskoppdrettede greyhounds har vunnet Bamsestatuetten for Årets Hund alle raser i Norge, at en rekke norskoppdrettede greyhounds har vunnet Best i rasen på Verdensutstillinger, på Crufts i England og Westminster i USA samt at norskfødte eksporter har vunnet championater over hele verden.

Rasens mentale egenskaper og egnethet som selskapshund

Som valp er en greyhound svært åpen, glad, frimodig og lite destruktiv. Den beholder disse egenskapene gjennom hele livet, men utvikler som voksen i tillegg verdighet og selvstendighet. Innendørs vil en voksen greyhound være meget rolig og nærmest umerkelig så fremt den får regelmessig mosjon og aktivisering.

De fleste greyhounds tilpasser seg sine eiere og sine omgivelser uten særlig mye trening og dressur og er harmoniske og rolige hunder i de aller fleste miljøer. Hunden må på vanlig måte lære hva som er ønskelig atferd, vanligvis vil en greyhound la seg lede ved svært moderate og positive virkemidler. Den viktigste opplæringen består i at hunden får være med på mest mulig, at den blir behandlet vennlig og med respekt. En greyhound setter stor pris på å bli kjælt med, men vil gjerne ta initiativet selv. Den er like egnet for enslige som for familier, men rasen er forholdsvis stor og plasskrevende. Greyhounden er dårlig egnet som kennelhund og til gjentatte omplasseringer. Oppdretterne søker derfor stabile, permanente hjem til sine valper.

En greyhound vokser raskt og er sårbar under oppveksten. Fram til den er voksen skal den utvikle seg i harmoni med seg selv med mye søvn uten hard mosjon slik at ben, sener og muskler utvikler seg korrekt. Lek i eget tempo og korte turer er tilstrekkelig mosjon i oppveksten. Når hunden er 12-15 måneder, bør mosjonen økes. Rasen har behov for en skikkelig løpetur flere ganger i uken, helst daglig. Men som den utpregede sprinter den er, tar en greyhound seg helt ut etter 10-15 minutter med mulighet for galopp i et område hvor man ikke trenger å bekymre seg over biltrafikk. En greyhound stiller mer enn gjerne opp på en langtur i skog og mark eller blir med på en jogge- eller sykkeltur. For å utvikle riktig muskulatur og et korrekt bevegelsesmønster, er den dessuten avhengig av travtrening i bånd.
Rasen har aldri blitt populær i Norge. Den har en liten, men desto mer trofast tilhengerskare hvor mange har hatt rasen i svært mange år. Nye greyhoundentusiaster ønskes også hjertelig velkomne!